Ofte stilte spørsmål om nynorsk

Nynorsk er et skriftspråk som bygger på de norske dialektene. Nynorsk er offisielt likestilt med bokmål, og denne likestillingen skriver seg tilbake til et stortingsvedtak i 1885 – ofte kalt jamstillingsvedtaket. I dag er likestillingen mellom nynorsk og bokmål slått fast i språkloven.

Ivar Aasen (1813–1896) har fått tilnavnet «nynorskens far». Han brukte mange år av livet på å reise landet rundt og samle prøver av talemålene, som han igjen kunne bruke som grunnlag for å etablere en felles skriftnormal for disse.

Her lar vi Ottar Grepstad gjøre en viktig presisering: «Ivar Aasen fann ikkje opp eit språk. Han skapte ikkje eit språk. Han laga ikkje eit språk. Ivar Aasen fann eit språk. […] Han fann eit mønster i dei talemåla som var i bruk i landet kring midten av 1800-talet. Han viste samanhengane mellom desse talemåla, påviste ei mange hundre år lang linje frå norrønt språk til samtida og gjorde det klinkande klart at norsk var eit sjølvstendig språk på linje med dansk og svensk.»

Svaret kommer an på hvordan du regner, og på hva du egentlig mener med spørsmålet. Lurer du på hvor mange som kun skriver nynorsk, hvor mange som skriver nynorsk til vanlig, hvor mange som skriver nynorsk på jobben eller privat, eller hvor mange som skriver nynorsk en sjelden gang? I mange tilfeller kan det være vanskelig å finne eksakte tall, men vi kan gi deg en pekepinn:

Ifølge Grunnskolens informasjonssystem har i overkant av 70 000 grunnskoleelever nynorsk som hovedmål (per 2025). Det tilsvarer drøyt 11 prosent av det samlede elevtallet.

For befolkningen generelt viser en undersøkelse fra Riksmålsforbundet at til sammen 590 000 innbyggere over grunnskolealder bruker nynorsk i private sammenhenger. Rundt 350 000 av disse bruker «som regel nynorsk», mens rundt 240 000 bruker nynorsk og bokmål «omtrent like mye». Disse tallene er fra 2014 og samsvarer mye med den tilsvarende undersøkelsen fra 2005.

I utgangspunktet regner vi nynorsk for å være et skriftspråk, ikke et talemål. Likevel er det fullt mulig å normere talemålet sitt i samsvar med rettskrivningen – dette er det vi kaller normaltalemål, og det kjenner du kanskje til fra nyhetssendinger, teaterforestillinger og så videre. Med tanke på hvor de store redaksjonene og teaterscenene i landet er plassert, er det faktisk ikke helt urimelig å gå ut fra at det er i Oslo vi finner de fleste som snakker normert nynorsk.

Men nynorskbrukere flest snakker altså dialekt. Begrepet nynorskbrukere viser derfor som oftest til dem som skriver nynorsk – og nynorskbrukerne finnes i hele landet. Størsteparten hører til i de såkalte nynorske kjerneområdene – det vil si i de områdene der en stor del av skoleelevene har nynorsk som hovedmål, og der nynorsk ellers er mye brukt i lokalsamfunnet. Disse områdene samsvarer langt på vei med nynorskkommunene. Mange av disse ligger på Vestlandet (Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland), men vi finner også 24 nynorskkommuner på Østlandet (Innlandet, Buskerud, Telemark) og i Agder.

En nynorskkommune er en kommune som har gjort et såkalt språkvedtak om at staten skal bruke nynorsk i skriftlig kommunikasjon med kommunen. Dette gjelder om lag en fjerdedel av alle kommunene i landet. Som regel er det samsvar mellom hvilket språk kommunen selv bruker i administrasjonen, og hvilket språkvedtak kommunen har gjort.

Vi kan også bruke mindre formelle definisjoner av hva en nynorskkommune er. For eksempel er hovedkriteriet for medlemskap i Landssamanslutninga av nynorskkommunar at kommunen «gjer bruk av nynorsk i skulen og/eller administrasjonen».

Ser vi på hvilket språkvedtak kommunene har gjort, kan vi regne i underkant av 90 kommuner – inkludert fylkeskommunene Vestland og Møre og Romsdal – for å være nynorskkommuner. Dette tallet samsvarer i stor grad med medlemstallet til Landssamanslutninga av nynorskkommunar 

Oppdaterte opplysninger om hvilke kommuner som er nynorskkommuner, finner du på Språkrådets liste over språkvedtak.

Nynorsk er et skriftspråk, mens sidemål er det skriftspråket du lærer på skolen etter at du har begynt å lære hovedmålet ditt. Sidemål kan altså være nynorsk, men det kan også være bokmål. Om lag 11 prosent av elevene i grunnskolen har nynorsk som hovedmål – det vil si at de har bokmål som sitt sidemål.

Landsmål er det tidligere navnet på skriftspråket vi i dag kaller nynorsk. I 1929 vedtok Stortinget at de to likestilte skriftspråkene våre skulle hete bokmål og nynorsk.

Årsakene til at språksituasjonen er som den er i dag, ligger i historien. Da Norge brøt ut av unionen med Danmark i 1814, var det fremdeles dansk som var skriftspråket i Norge. Mange mente vi burde ha et eget skriftspråk, men det var ulike syn på både hvilke prinsipper og hvilken metode som skulle ligge til grunn. Etter hvert var det to ulike retninger som slo gjennom: Den ene gikk ut på å ta utgangspunkt i dansk og gradvis fornorske det – denne retningen førte frem til det vi i dag kaller bokmål. Den andre gikk ut på å reise et nytt skriftspråk med dialektene som grunnlag – altså det vi i dag kaller nynorsk.

Siden jamstillingsvedtaket i Stortinget i 1885 har de to skriftspråkene vært likestilt. Du kan lese mer om den norske språkhistorien og fremveksten av nynorsk og bokmål hos NDLA.

Nynorsk og bokmål blir omtalt både som målformer og som skriftspråk. I den gamle målloven var det målform som var brukt, mens den nye språkloven holder seg til skriftspråk.

Ja, det gjør vi. Nynorsk er en viktig del av kulturarven vår, og det er hverdagsspråket til hundretusenvis av innbyggere i Norge – som bør ha rett til å bruke språket sitt på alle samfunnsområder. Nynorsk er derfor ikke noe vi kan kvitte oss med, og det er heller ikke rett å trykke det ned. Snarere tvert imot: Vi bør være stolte av språkmangfoldet og den språklige likestillingen.

Et godt råd: Spør ikke hva nynorsken kan gjøre for deg – spør heller hva du kan gjøre for nynorsken. (Eller hva vi kan gjøre for både deg og nynorsken.)

Nei, men fylket og staten plikter å svare deg på nynorsk hvis du ønsker det. Du kan lese mer hos Språkrådet om hvilke rettigheter du har etter språkloven.